To verk av årets skulptør 2024 på Kistefos, Tatiana Trouvé, er åpnet

Kistefos har gleden av å annonsere to nye verk i skulpturparkens samling. The Guardian og Bench er laget av den fransk-italienske kunstneren Tatiana Trouvé (f. 1968), og ble avduket lørdag 4. mai på museets sesongåpning. Verkene inngår som nummer 53 i skulpturparkens samling og er plassert i det historiske tresliperiet.

Tatiana Trouvé har laget to unike, stedsspesifikke skulpturer til Kistefos som del av hennes Guardians-serie (2013-). The Guardians er ikke portretter av mennesker, men symboliserer en fiktiv person, eller snarere et fantom, som vokter ulike steder og livsformer. Skulpturene er idébeskyttere som kan knyttes til politiske, økologiske, antropologiske og historiske utfordringer. De bringer liv til historier og kunnskap som kan ha vært marginalisert. Men fremfor alt beskytter de andre kunstverk, og er laget for å eksistere i samspill og i dialog med dem, og gir derfor assosiasjoner til en museumsvakt som kan returnere til plassen sin hvert øyeblikk.

The Guardian og Bench blir permanent innlemmet i museets samling. Trouvé har latt seg inspirere av omgivelsene, historien og menneskene som former Kistefos. Møysommelig har hun komponert disse skulpturelle objektene som minner om det som var, og voktere av det som er. Essensen av Kistefos er kapslet inn i skulpturene og inviterer til ettertanke og refleksjon. Verkene henspiller på arbeidersamfunnet som preget Kistefos frem til midten av 1950-tallet, men speiler også verdier som er særnorske og som drøfter det universelle ved det å være menneske.

The Guardian er laget med utgangspunkt i en stol designet av Kaare Klint, en dansk arkitekt og møbeldesigner hvis design ble populært i Skandinavia på begynnelsen av 1900-tallet. Delvis skjult under en pute ligger boken Den norske kvinnebevegelses historie av Anna Caspari Agerholt, som ble publisert for første gang i 1937. Agerholt var en av de første kvinnesakskvinnene i Norge, og boken var et pionerarbeid, i tillegg til å være den første kvinnehistoriske fremstillingen skrevet av en person med utdannelse på universitetsnivå. En gren funnet på Kistefos er støpt i bronse og plassert på bokomslaget. Blomster og planter fra Kistefos er delikat plassert bak puten. Et adgangskort utformet som et abstrakt maleri, men basert på et polaroid-foto av trefiber fra Kistefos, er plassert under en blå kardigan.

Bench er Trouvés første skulptur i serien som ikke tar form av en stol, men en benk. På benken ligger biter av det som ser ut som papp – inspirert av tremassen som ble produsert i tresliperiet frem til 1955 – en pute i marmor, et malt bilde av trefiber, en sammenkrøllet brusboks, en grønn jakke og to bøker: Livsfilosofi av Arne Næss og På talefot med hunden av Turid Rugaas. Den norske filosofen og fjellklatreren Næss’ ideer om dypøkologi og fri pedagogikk setter spørsmålstegn ved kunnskapens autoritet, og hans svært originale prosjekt har hatt innflytelse langt utenfor Norges grenser. Turid Rugaas fremmer såkalt naturlige metoder for å utvikle og bedre relasjonen mellom hund og menneske.

Begge skulpturene er laget med utelukkende solide materialer som marmor, bronse, messing, sodalitt og aluminium. For å ikke belaste naturen unødig har kunstneren brukt marmor fra avvigslede kirker og gravstener i Italia.

De to skulpturene fungerer som et oppbevaringssted for minne og refleksjon, og er utført med hengivenhet og grundighet i hver eneste detalj, fra den dyrebare, sjeldne stenen, til de små abstrakte maleriene av papirfibre, slitasjemerkene på skinnstolen og pappens tegn på slitasje og bruk. Valget av bøker og objekter reflekterer kunstnerens mange inntrykk fra Kistefos, stedets historie og plass i Norgeshistorien for øvrig.

Tatiana Trouvé - BIO

Gjennom tegninger, skulpturer og stedsspesifikke installasjoner jobber Trouvé med forholdet mellom minne og materialitet. Ved å utvide selve definisjonene av “kopi”, “ekko” og “bilde” konstruerer hun, og tar til og med bolig i, miljøer i spennet mellom studio, gate, landskap og drøm.

Trouvé ble født i Cosenza, Italia, og tilbrakte barndommen og de tidlige tenårene i Dakar, Senegal. Etter å ha blitt uteksaminert fra Villa Arson i Nice, Frankrike i 1989, flyttet hun til Nederland og Ateliers 63 i Haarlem for en periode på to år. I 1994 flyttet hun til Paris og etablerte studio i Montreuil, en forstad i byens østre utkant som historisk sett hadde vært preget av industri. I 1997, da hun var på utkikk etter en jobb, startet hun prosjektet Bureau d’activités implicites (Byrå for implisitte aktiviteter) (1997–2007), der hun viste fram sine personlige dokumenter i arkitektoniske “moduler” der de var iblandet oppdiktede CV-er og andre fiksjonaliserte papirer. Som følge av dette eksperimentet med å lage og forstå identitet gjennom en byråkratisk linse – et grunnlag for arkivimpulsen vi finner hos Trouvé – har hun akkumulert en enorm samling av bilder og små gjenstander som hun peker til i bildene og skulpturene sine. I den skulpturelle serien Polders (2000–) skalerer Trouvé opp gjenstander og interiører, samtidig som hun ofte tar i bruk vinduer eller speil som hindrer betrakteren i å få fysisk tilgang på rommene. Der oppsamlede dokumenter blottstiller identitetsdannelsens fiksjoner i Bureau d’activités implicites, er det i Polders fysiske begrensninger som fremmedgjør sinn og kropp fra tilsynelatende velkjente interiører.

Trouvés tegninger har alltid vært tett sammenflettet med skulpturarbeidet hennes. Hun projiserer ofte visuelle fragmenter fra studioet eller fra sitt personlige arkiv av funne bilder og originalbilder over på billedflaten, og fanger dem der i grafitt for å skape rikt detaljerte todimensjonale sfærer. I serien Intranquillity (2005–), der tittelen viser til Fernando Pessoas Uroens bok fra 1982 (Intranquillité i den franske oversettelsen), eksperimenterer Trouvé med ulike måter å forskyve tid og rom på. Arbeidene som utgjør serien Remanence (Etterglød) (2008–), tegnet i svart grafitt på svart papir, avslører overraskelsene og selvmotsigelsene ved minnet, på terskelen mellom våken tilstand og drøm. Et lignende forhold kan spores mellom serien Les dessouvenus (De som ikke huskes) (2013–) og The Great Atlas of Disorientation (Desorienteringens store atlas) (2019–). For å lage den første senker Trouvé store ark farget papir i blekemiddel og lar omrisset av hver avblekede flekk danne en løs struktur for innviklede “miljødrama” som hun deretter tegner med blyant. For å skape sistnevnte bruker hun vannfarge, blekk eller linolje for å underliggjøre komposisjonsstrukturen i Les dessouvenus.

Trouvé ble tildelt Prix Marcel Duchamp i 2007, noe som førte til utstillingen 4 between 3 and 2 i 2008 på Centre Pompidou i Paris, hvor det ble vist tegninger, skulpturer i støpt bronse og arkitektoniske barrierer laget av metallstenger og glass. I 2010 presenterte Kunsthaus Graz i Østerrike Il grande ritratto (Større enn livet), en monumental installasjon der Trouvé forvandlet museets nedre nivå til et postapokalyptisk landskap som gav ekko til den italienske science fiction-romanen fra 1960 med samme tittel av Dino Buzzati. Samme år åpnet utstillingen Tatiana Trouvé: The Longest Echo / L’écho le plus long på Musée d’art moderne et contemporain i Genève. Strukturen i mange av Trouvés utstillinger gjenspeiles i den pågående serien Les indéfinis (De udefinerte) (2014–), som kombinerer og reaktiverer arbeider som opprinnelig var ment for tidligere serier, men som endte opp med å ta egne veier. Vanlige objekter—dekk, brettet papp, makraméoppheng—støpes i bronse eller kobber og pares med vitriner av skinnende grønnlig pleksiglass. Som deres felles tittel antyder, motstår Les indéfinis definisjon, og eksisterer mellom kategoriene i Trouvés praksis.

I 2015 ga Public Art Fund i oppdrag til Trouvé å skape Desire Lines, en utendørs installasjon i New Yorks Central Park bestående av overdimensjonerte spoler av tau hvor lengdene tilsvarer de av mer enn to hundre distinkte stier i parken. Denne taktile tilnærmingen til kartografi, som antyder at kart kommer frem fra og endrer kroppslig erfaring, vises i forskjellige iterasjoner i Trouvés arbeid.

Mer enn orientering avslører imidlertid Trouvé de uendelige mulighetene for desorientering, og oppmuntrer betraktere til å vandre, til og med til å gå seg vill. Hun fortsetter å smelte sammen indre og ytre verdener, mer eksplisitt ved å ta opp økologiske spørsmål ved å vurdere hvordan offentlige og private rom, konstruerte og ødelagte miljøer, sammenfaller.